8 kommentarer

1. Hilde
   Posted februar 11, 2011 at 12:16 pm | Permalink

   Det kan vere vanskeleg å skilje mellom hemn og straff i enkelte tilfelle. Til dømes tenker eg at dødsstraff er ein form for hemn – dei etterlatne vil sjå at den skuldige “får svi”.
   Eg kan forstå at folk som har opplevd vonde ting ønsker ei form for avslutting. I mange tilfelle er straffa ein stor del av oppreisinga for den skadelidande, og forhåpentlegvis også ein ny start, for begge partar, ein måte for den skuldige å gjere bot.
   I denne samanheng vil eg ikkje diskutere desse store, alvorlege sakene som eigentleg er opp til rettsapparatet å avgjere. Eg leste gjennom alle stikkorda og hang meg opp i dette med empati, det å kunne setje seg inn i andre menneske sin situasjon og sine kjensler. I forhold til mobbing, for eksempel, er det interessant korleis ein uskuldig part på ein måte vert straffa for ein annan sine vonde kjensler. For mobbarane har det vel ikkje godt når dei må hevde seg på ein svakare part? Er du sterk i deg sjølv og ditt eige sjølvbilete treng du vel ikkje mobbe andre?
   Det vart spurt om det finst ein styrke i å vende det andre kinnet til, eller om det er feigt. Eg trur det kan vere begge deler alt ettersom kva for rolle ein har i situasjonen. Men ein ting er klart, at i høve mobbing er det altfor mange passive bivånarar. Eg vil gjerne dele ei lita historie eg leste i BT for litt sidan. Skribenten fortalde ei historie frå sin eigen skulekvardag ein gong på 80-talet. Denne klassa hadde ein klassestyrar som heitte Bjørndal, og alle elevane respekterte han. Midt i ein time med ein annan lærar, kom Bjørndal inn døra. Alle elevane vart litt urolege – det måtte vere noko alvorleg for at han avbraut midt i ein time slik. Bjørndal nemte ein 6-7 namn og sa at dei måtte bli med han ut frå timen. Dei gjekk inn på eit anna rom. Der fortalde læraren at ei jente i klassa, kalla Else, ikkje var på skulen denne dagen. Ho hadde heller ikkje vore på skulen dei førre dagane og læraren hadde no hatt ein samtale med mora. Ho fortalde at Else hadde det så fælt i klassa at ho vart dårleg av å vere på skulen. Men dei innkalla elevane skjønte ikkje kvifor han hadde valt ut dei, dei hadde nemleg aldri gjort Else noko. Poenget, fortsette Bjørndal, var at dei var dei populære i klassa, dei som var best i gym og vart respekterte av dei andre i klassa, og dei var også stumme vitne til den daglege plaginga av Else. Læraren kravde at dei tok affære, og alle som ein følte dei seg skuldige i å ikkje vere gode medmenneske då dei gjekk tilbake til klasserommet. Neste dag Else var på skulen og ein av mobbarane tok til å plage ho, reiste ein av dei populære gutane seg opp og ba han halde godt kjeft. Slik vart skulekvardagen til Else heilt sikkert ein god del betre, og dei 6-7 ungdommane fekk seg ein vekkar dei aldri gløymte. Eg trur mange av oss kan lære mykje av lærar Bjørndals metode og ikkje “tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer en selv”.

   Reply
2. Hilde
   Posted februar 11, 2011 at 12:43 pm | Permalink

   http://www.bt.no/meninger/kommentar/eilertsen/Laerer-Bjoerndals-metode-1241576.html

   Reply
3. Ove Thygesen
   Posted februar 16, 2011 at 8:49 pm | Permalink

   Kan Bjørndals metode bli en CISV – kultur: “Bry deg!” Tiltaket var jo fantastisk i sin enkelhet og effekt (praktisere empati).
   Allikevel et problem: Mobberen hadde opplagt en oppførsel som ikke var akseptabel. Men hadde mobberen et rettferdig / lovlig / akseptabelt mål? For virkelig å LØSE konflikten, kan det være en ide å skille mellom oppførsel og mål. (Må innrømme at jeg selv ikke oppfører meg på den peneste måten bestandig, men målene mine er som regel OK…)

   Reply
4. Hilde
   Posted februar 22, 2011 at 12:17 pm | Permalink

   Uansett kva for mål ein har, treng ein vel ikkje å trampe over andre? Eg veit ikkje om eg forstår heilt kva du meiner. Det er viktig å få utfolde seg og ikkje legge for mange begrensningar på seg sjølv, men det skal vere nok plass til einkvar. Bjørndals metode var brukt mot systematisk plaging av ein annan person. Kva mål rettferdiggjer slik oppførsel?
   Metoden kan heilt klart bli del av cisv-kulturen!
   Dette gjeld jo ikkje utelukkande i samanhang med ungdommar, kva med arbeidsplassen? Ser du medarbeidarane dine eller berre er dei der? Bryr vi oss eigentleg så lenge folk ikkje skaper problemer for oss sjølve eller arbeidsmiljøet? Har vi eit arbeidsmiljø der det er mogleg å lufte gode og dårlege kjensler slik som ein gjer på eit leiarmøte på leir?
   Eg veit i alle fall om mange som hadde ønskt seg ein vekkar på linje med Bjørndals metode ein gong på ungdomsskulen. Kan ein gi seg sjølv dette ansvaret – å sjå folka rundt deg og syne omsorg for dei. Så skal du sjå at det du møter verda med, kjem tilbake til deg og!

   Reply
5. Ove Thygesen
   Posted februar 23, 2011 at 8:02 pm | Permalink

   Nei, akseptable mål rettferdiggjør ikke dårlig oppførsel. Det er en av grunnene til å se på mål og oppførsel som ulike. Beklager at jeg ikke uttrykte meg klart – skal prøve å forklare med to eksempler (og frigjør meg samtidig fra historien til Bjørndal):
   1. I det første tror jeg de fleste er enige:
   Et barn leker på gulvet og mister ballen under sofaen, begynner å skrike og slå i sin frustrasjon. Foreldrene kommer til, irettesetter barnet for sin oppførsel og viser barnet hvordan det kan hente ballen fram. Problemet er løst.
   2. Her blir det vanskeligere: en ny gutt kommer på skolen, og han har noen “feil” (dialekt, utseende, foreldre el.l.) og blir ikke tatt med i leken og vennekretsen. Gutten har mye hormoner og adrenalin, blir bølle. Han er frustrert liksom barnet. Gutten blir “tatt” og straffet. Problemet er ikke løst.

   Vi bruker straff for å sette grenser og vise våre holdninger, men det er vanskeligere å hjelpe den eldre gutten enn å hjelpe barnet. Vi har mye diskusjoner for tiden om null – toleranse for mobbing, at mobberne skal tas, anklager om at lærerne “smisker” med bøllene, osv. men tror noen at problemet er løst ved å straffe gutten i dette tilfellet?
   Vi vil lett si at vi kan forvente mer av gutten enn av barnet. Ja, men glem ikke at vi lever i et samfunn som er mildt sagt tvetydig i forhold til vold og dårlig oppførsel – (Bjørneboe om den rampete ungdommen: “hvor kan de ha det fra”…)
   Kanskje vil gutten forstå at strategien var feil med en gang, men min erfaring er at “bad boy” vil lete etter oppreisning, hevn, og det går noen runder med mye smerte før han i beste fall kommer på bedre tanker. (Han vil i hvert fall ikke sanke gode venner!)
   Går det an å arbeide på to felt: gi straff og kreve unnskyldning overfor offeret, samtidig som man leter fram og finner løsning på problemet? Vil det ikke da være lettere å få fram en unnskyldning / forsoning som er troverdig og holdbar?
   I CISV har vi rollespill og aktiviteter der deltakerne bytter side (eks. “fattig og rik”). Dette utvikler en empati som jeg tror er helt nødvendig for å finne løsninger (ettersom løsninger faktisk er årets tema i CISV)

   Reply
6. Hilde
   Posted februar 24, 2011 at 2:30 pm | Permalink

   Takk for eksempelet. No forstår eg godt kva du meiner!
   Kom til å tenke på ein annan form for rollespel som også kan vere særs verknadsfullt i høve slike saker. Ein lager ein situasjon med avklarte rollefigurar og ulike typar handlingar som skaper konflikt o.l.. Nokre speler ut situasjonen medan resten av forsamlinga er publikum. Når som helst kan ein frå publikum rope “stop” og alle som spelar frys til i den posisjonen dei var i. Personen frå publikum kan no gå fram og ta plassen til ein av dei involverte (valfritt kven) og frå der kan dei no spele ut vidare handling med dei endringar eller løysingsforslaga som publikummaren ønsker. Dette fortset til ein har ein situasjon alle er tilfreds med. På denne måten kan alle gå inn i dei ulike rollane og sjå situasjonen frå ulike synspunkt – til konflikta er tømt frå alle vinklar. Dette får veldig klart fram problematisk åtferd, ikkje berre direkte “bøllete” oppførsel, men også meir subtile ting som kan få andre til å kjenne seg oversett/misforstått osb.
   Ved sidan av studiene har eg i fleire år no arbeidd i bufellesskap for multihandicappa – menneske med minimalt eller ikkje-eksisterande verbalspråk. Det dei vert veldig flinke på, er å kommunisere utan ord, på godt og vondt kan ein seie i enkelte tilfelle. Det eg har lært og som eg trur kan vere ganske riktig, er at den oppførselen ein gir mest merksemd, vert forsterka. Vi arbeider sjølvsagt med å forsterke positiv/ønska oppførsel medan vi forsøker å oversjå/avleie uønska/negativ åtferd. Korleis er dette i høve ditt eksempel? Ein unge som kjem smilande inn i klasserommet, blir møtt med smil. Kva blir bølla møtt med? Er det lett for han (det er som oftast ein han) å vere noko anna enn bølle når det først var det han prøvde å løyse problemet sitt med å vere?

   Reply
   • Ove Thygesen
     Posted februar 26, 2011 at 4:02 pm | Permalink

     Tusen takk for ditt svar – vi er nok på bølgelengde i dette.
     Det er imidlertid ikke enkelt å unngå løsninger der en part blir sittende som taper (i egne øyne). Svart – hvitt tenkingen fotfølger oss over alt, vi vil ha rene skurker og rene helter, selv om de ikke finnes i virkeligheten! Dette kan vi skrive brev om i det uendelige, men størst virkning har nok aktiviteter som de du foreslår: der utøvere og tilskuere bytter plass og prøver ut rollene. Det synes som en bra ide. Kan metoden brukes på CISV – spillet framfor noen: De Tre Bukkene Bruse?
     Kan hele historien skrives om, kanskje med Kjerringa Mot Strømmen som konfliktarbeider? Var nødvendigvis trollet så slem? Kanskje han pleide å sove middag den uken geitene skulle til seteren? Kanskje hadde han bygd brua og syntes bare det var respektløst å trampe i vei uten å spørre om lov? Kan geitebonden bidra med en løsning – (han var jo part i det han og?) Var den minste bukken helt snill da han dyttet storebror foran seg?
     Krever slike rollespill (der publikum blir deltakere) at alle kjenner historien på forhånd? Bør de være barn, ungdom eller voksne? Kan det være lurt å “plante” noen inngrep for å få flyt i det? Hva krever dette av lederen?

     Når du snakker om å premiere positiv oppførsel / overse dårlige, så tenker jeg at virkningen kanskje er bestemt av situasjonen. Når tenåringsgutten som kjenner seg avvist blir bølle, blir han ikke nødvendigvis “good-guy” om han blir avvist en gang til. Det var jo derfor han ble bølle fra starten.
     Dersom vi snakker om konflikter (ikke sykdom og misforståelser) vil jeg heller anbefale å starte med en kartlegging: hva er det egentlig problemet bunner i? Hvem er partene? (Ikke forhør, men dialog med hode og hjerte). Deretter en vurdering av mål og midler: hva er ok og hva er ikke. Til slutt: bruk lek, fantasi og kreativitet til å bygge en bro, finne på “noe lurt”. Med andre ord en tidkrevende prosess, men alternativet er verre…
     Ove

     Reply
     • f.l.huhle
       Posted mars 29, 2011 at 8:02 am | Permalink

       Jeg lurer på å prøve rollespillet med De Tre Bukkene Bruse med summercamp delegatene i helgen

       Reply