2012; året da vi skal gjøre noe med det?
Vi bor i en verden som i aller høyeste grad fokuserer på økonomisk vekst samtidig som forsvarlige utviklingsmåter blir sterkt kommunisert. Vi blir fortalt at vi må ta vare på jorden og dens ressurser for fremtiden, parallelt med at vi utnytter jordens ressurser mange ganger mer enn for bare få år siden. Å se at dette skaper utfordringer og paradokser både nasjonalt og internasjonalt – men også for den enkelte i vårt hverdagsliv – er å reflektere over bærekraftig utvikling. Først; hva betyr dette begrepet bærekraftig utvikling?
Svaret er selvsagt at det har betydd ulike ting til ulike tider. Fra økonomer begynte å ta begrepet i bruk på 1970-tallet har blant annet Brundtland kommisjonen tatt det i bruk i den omveltende rapporten «Our common future» lansert i 1987. Her ble det proklamert at vi kunne ha økonomisk vekst parallelt med utviklingen av et bærekraftig samfunn. Man så her for seg at økologi, økonomi og kultur kunne gå hånd i hånd i formingen av en bærekraftig fremtid. Professor ved senter for vitenskapsteori ved Universitetet i Bergen Roger Strand analyserer dette som svak bærekraft, hvor man ser på naturressurser som utvekslingsbare med andre typer ressurser, eksempelvis menneskelige. Man kan si hva man vil om et slikt utgangspunkt, men det forutsetter uansett at naturlige ressurser er utskiftbare. Og siden 80-tallet har vi kanskje sett at det er nettopp det de er; men utbyttet er for det meste bedre økonomi og økt velstand.
På den årlige energikonferansen arrangert av miljøstiftelsen Zero i fjor uttalte derimot den kjente sosiologen Lord Anthony Giddens følgende: “It is no such thing as a green economy” (21.-22.november 2011). Helt i tråd med det man vel kan kalle en kritisk samfunnsånd trekkes altså også termen bærekraftig utvikling i tvil, selv om den har en aldri så positiv hensikt. Stadig flere forskere setter spørsmålstegn ved et system som er avhengig av stadig vekst, samtidig som det er stadig færre stemmer i det offentlige ordskiftet generelt og de politiske fora spesielt om snakker om vekstens grenser (Meadows et. al 1972) eller en stabil statsøkonomi. Reflektert i dag gjennom den såkalte degrowth-bevegelsen.
Å handle på grunnlag av ny kunnskap og vitenskap innen klima- og miljøfeltet har altså vist seg å være vanskeligere enn å skrive og snakke om det. Et praktisk eksempel på å forsøke å kombinere Brundtland kommisjonens tilnærming og samtidig kritisere den er blant annet organisasjonen Framtiden i våre hender. Her appelleres det til relativt overkommelige endringer vi kan gjøre i hverdagen, samtidig som vi blir minnet på at vekst og bærekraftighet sjelden går hånd i hånd og at folk flest må legge om på sitt forbruks- og transportmønster for at klimamål skal nås.
2012 er fokusåret for bærekraftig utvikling i CISV, fordi vi mener at barn og unge er nøkkelen til en bærekraftig samfunnsutvikling. Å bygge vennskap globalt er i seg selv bærekraftig, men sammen kan vi gjøre mye mer. Derfor jobber vi for å inkludere helhetlige bærekraftige verdier i vår fredsutdanning, i praksis og ikke bare retorisk. Og opptrå bærekraftig er nemlig noe mer enn å ha bærekraftige verdier og tale den bærekraftige sak.
Giddens’ poeng er at det økonomiske systemet ikke trekker inn bærekraftig utvikling som en avgjørende faktor i sine analyser; dermed må hele den økonomiske disiplinen endres om det skal være realistisk for mennesker å leve bærekraftig. Dette kan synes tungvint og avsetter ikke mye makt til oss enkeltindivider når vi kunne tenke oss å foreta endringer på hverdagsbasis. Det mest nærliggende å gjøre i stedet er å forsøke å endre systemet innenfra. Som enkeltindivider innenfor et kapitalistisk system er vårt mest håndgripelige våpen vår kjøpekraft. Denne kan vi bruke eller snarere ikke bruke; endre og redusere.
I løpet av høsten 2011 og våren 2012 har CISV kjørt et samarbeidsprosjekt mellom Norge og Colombia ved navn «I have a Mango». Prosjektet har så langt valgt å fokusere på konsum og forbruk som et sentralt tema. I møtet med norsk ungdom har vi sett at det er stor avstand mellom deres oppfatning av klima- og miljøtrusler og refleksjonsnivået rundt eget forbruk. Fra januar til mai i år skal vi se bærekraftig utvikling fra et annet perspektiv; det colombianske. Hva er bærekraftig utvikling for unge colombianere? Hva tenker de om den skandinaviske persepsjonen av begrepet?
Vi behøver mobilisering av folk for at det reelle endringspotensialet skal være til stedet. Som bakgrunn for å bruke vår kjøpekraft for å redusere de økologiske fotavtrykk og samtidig arbeide praktisk for et mer bærekraftig samfunn behøves også mer helhetlig kunnskap; slik at enkeltmennesker kan foreta informerte avgjørelser som skal danne grunnlaget for fremtiden. Vårt forbruk er ikke frikoblet fra diskusjoner om utslippskutt; vi kan derimot gjøre utslippskutt hver eneste dag. Vi må alle begynne å forstå sammenhengen mellom global rettferdighet og verdens klimakrise.
